Honolulu

Nå skal vi slappe at på Waiki beach før å slappe av. Jeg er fortsatt støl. Det er veldig deilig å ikke skulle trene og kun ha fri.

Konkurranserapport

Før start
Ironmandager starter alltid tidlig. Jeg sov uvanlig godt, men våknet før vekkerklokken. Fikk spist en god frokost med kaffe. I tillegg hadde jeg væskebalansen i orden så alt var klart. Janne kjørte barna, Heidi og Per og meg inn til sentrum og slapp oss av.



Kroppsmerkingen gikk greit, og da maten og drikken var plassert på sykkelen og hjulene hadde fått rett trykk slapp nervene taket og jeg bare nøt følelsen ved å være tilstedet.

Jeg kom meg greit ut i vannet et par minutter før proffstarten så jeg fikk varmet opp noen minutter.

Svømming
Jeg posisjonerte meg ganske langt fremme til venstre, og da starten gikk kom jeg greit i gang. Det var tett, men folk var høffelige. Litt tarzan svømming ble det på meg. Det løsnet ganske fort, men klumpet seg igjen når vi møtte hovedfeltet som startet på piren.



Underveis fikk jeg draftet bra, selv om bena jeg fulgte varierte. Jeg syntes jeg fant en passe fart og stresset ikke for å avansere. Jeg skjønte at jeg ikke lå helt i tet da jeg så en kar uten ben rett ved siden av meg. Fra vending og inn fant jeg en par veldig bra ben som jeg fulgte lenge. De sloss jeg for. Dessverre fikk jeg litt kramper under føttene, og måtte slippe ham. Tror jeg hadde kommet inn litt før hvis jeg hadde holdt de inn.

Likevell, 1:08 er relativt sett veldig bra for meg å være når jeg ser på tidene til proffene og andre age-groupere. Dessverre stoppet klokken etter 5 minutter, så pulsutviklingen aner jeg ikke.

Sykling
Ut på sykkel holdt jeg igjen i starten. Det er svinger og en del bakker, og det er lite vits i å brenne for mye her. Vel ute på motorveien mot Hawi skjønte jeg at dette ikke kom til å gå like fort som jeg hadde håpet. Jeg så aldri på speedometeret, men jeg kjente at det var motvind. I tillegg var pulsen betydelig høyere enn planlagt. Valgte å kjøre på feelingen og tillot at pulsen var såpass høy.

Syklingen var ikke så stressende som i Frankfurt, jeg opplevde det ikke som mye drafting. I tillegg var dommerne der veldig ofte, spesielt fulgte de der hvor det dannet seg packs.

Spising og drikkingen gikk etter planen. Jeg fikk i meg alt til rett tid. Hadde en liten downperiode ved Hawi, men det var forventet, fordi bakken opp der er lang. På vei ned hentet jeg meg inn og var klar for det siste strekket. Her så jeg også Per kjempe seg oppover. Når jeg nærmet meg Kona igjen begynte det å regne, det kjølte meg ned og da fikk jeg virkelig opp dampen.

Sykling på 5:34. Snittpuls: 138 (planlagt ca 135. Frankfurt: 136). Ser jeg bort fra tiden var sykkelinnsatsen her et hakk hvassere enn i Frankfurt. Sammenlikner jeg med Per så har vi samme tidsdifferanse, så i denne løypen og med forholdene så er det det jeg er god for pr. idag.

Løping
Ut på løpingen blir jeg alltid litt ivrig. Taktikken er da å bruke en medkonkurrent til å justere inn rett fart. Så også denne gangen. Jeg fant et bra rygg som jeg fulgte tett. Etter ca 5km kommmer jeg litt foran ryggen min ut av en matstasjon, og da hører jeg Per. Så da viser det seg altså at der er han jeg har fulgt. Vi legger oss side ved side og motiverer hverandre når vi merker at det butter. Vi vet begge at vi er relativt jevne og at vi har samme type trening i kroppen. For meg var dette utrolig motiverende, og vi suste oppover i feltet.

Spise og drikke rutinene gikk som planlagt. Som i Frankfurt kjørte jeg gel på hele og halve klokketimer, og cola fra ca 30km. Var påpasselig med å fylle på med is på ryggen og i cap'en. Denne isen hadde en tendens til å ligge svært lavt i tightsen, og jeg tenkte innimellom at jeg kom til å bli den første med frostskader på IM Hawaii.

Ved 38km var Per relativt fresh, mens jeg hadde nok med å holde tempoet. Jeg sa han skulle kjøre sitt eget løp. Selv om han prøvde å holde en stund, men han gled fra.

Oppløpte var en utrolig følelse. Jeg tenkte på alle vanskelige og spesielle treningsøkter som la grunnlaget for denne opplevelsen. Jeg tok et flagg av faren min og Tine kom løpende mot meg for å følge meg opp rampen.

100% Lykke.

Maraton på 3:26 synes jeg er veldig sterkt. Også her ble jeg liggende en del slag over planlagt nivå. Jeg snittet omtrent midt i sone 2, mens planen var lavt i sone 2.

Alt-i-alt er jeg veldig fornøyd med å gjennomføre en så bra konkurranse igjen.

"Damn, you look hot!"

Jeg har hatt en utrolig fin dag i dag. Svømmingen gikk rolig og kontrollert. Alle var høffelige og få brystet. Jeg fikk draftet veldig bra. Hadde jeg ikke fått kramper under føttene og i leggene hadde jeg svømt enda litt fortere.

På syklingen tok jeg en sjangs, og syklet litt over evne. Jeg syntes det blåste hele veiene opp til Hawi. I en periode regnet det, og da kjørte jeg på mer. Tror nok varmen setter meg litt ut. Kanskje noen syntes det gikk litt tregt, men det er det nivået jeg er på.

Ut på løpingen hadde jeg som vanlig for stor fart. Fant en som holdt et tempo som var akkurat kneppe for hardt. Siden jeg er i form og kjente meg pigg bestemte jeg meg for at han skulle jeg holde uansett. Jeg stusset litt på at han hadde samme topp of cap som meg, Etter 5km oppdaget jeg at det var Per! (Vi hadde kjøpt like tri-topper et par dager før)

Det var veldig hyggelig. Etter en kort briefing om svømming og sykkel konstentrerte vi oss om løpingen. Vi sa ikke mye, men holdt mote oppe hos hverandre når det buttet. Så selv om det så ut som et klassisk Scott/Allan oppgjør der vi forserte i feltet var dette nøkkelen til bra tid for oss begge.

Etter ca 15km står det tre lettkledde, nesten like flotte jenter som kjærestene våre og teller opp("One-Two-Three ..."):

"Damn you look hot!".

Det levde vi på til Energy Lab.

Å løpe i mål på Ali Drive etter en flott gjennomført konkurranse var den ulitmate kuliminasjonene av sesongen. Det er ubeskrivelig tilfredstillende. Alle de harde treningsøktene ble oppsummert på de siste meterene. Tine løp med meg opp rampen og tok imot publikums jubel.

Tusen takk til alle dere som har sendt positiv energi fra Norge til Hawaii. Jeg har hatt en dag jeg aldri kommer til å glemme, og er strålende fornøyd med gjennomføringen og resultatet.

Jernmennene!

Vekslings-område

Vekslings-område

Veksling

Første proff veksler.

Vi sitter klare til veksling

Og er glade det ikke er vi som skal ut på maraton i solen!

Veksling

Første proff veksler.

Veksling

Første proff veksler.

Yngste aldersgruppe på vei til start

Vi ligger i hardtrening og fyller proteiner fra masse is!

Tine, heidi og jeg har funnet oss en mann som har litt å ta i og ikke er ute på sykkel hele tiden!

Lea sovnet ..

Venting

Siste svømmer er ute at vannet før en liten stund siden. Det er rapportert om lite vind og deltagerene flyr bortover.

Sykling

Ketil er på landeveien. Han smilte og vinket. Per og solveig er også kommet ut på landeveien. Nå blir det noen timer med venting før de drar ut på løpingen. Nå titter solen fram. Kun et lite drag i luften her i byen. Det kommer til å bli varmt.

Ketil passerte oss pa sykkel

Etter 1:10 !

Proffene kommer

Proffene kommer opp av vennet

Starten

Starten gikk med et smell. Vannet kokte. De svømmer utover i samlet stim.

Heia Pappa!

Klem fra tine

Klare til start!

Proffene har startet

Start område

Her er det mange mennesker. 35 minuter til start

05:20 morgen

Vi har stått opp og forlatt hotellet. Nå er vi på vei.

05:20 morgen

Vi har stått opp og forlatt hotellet. Nå er vi på vei.

Få timer igjen

Kjære treningsvenner!
Nå er det kun få timer igjen til starten går. Oppladningen til konkurransen har vært merkelig. En lang flyreise tok mer på enn jeg hadde trodd. Når oppvåkningen var i form av et kraftig jordskjelv, så blir det ikke mindre stress av det. Dessverre har både barna og Janne vært litt syke, men nå går det heldigvis bedre.

Opprinnelig hadde jeg et treningsopplegg, men fordi kroppen ikke var 100% klar for det så har jeg endret det. Hovedpri har vært å få overskudd. I tillegg har jeg hatt litt vondt bak høyre lår. Det er ikke helt leget, men det er mye bedre. Forhåpentligvis påvirker ikke dette konkurransen negativt.

Det viste seg at Per Christian Sjøli bor på samme hotell, og sammen med ham har jeg hatt noen fine treningsturer. Hotellet vårt ligger 30min nord for Kona. Det betyr at vi ikke får tatt daglig del i livet rundt Ironman. På den annen side får vi kjørt vårt eget løp uten å bli stresset av alle andre som trener til alle døgnets tider. Hotellet er veldig bra, en opplevelse i seg selv, og ideelt for barn.

Det er et fascinerende landskap her. Langs de utviklede områdene ved sjøen er det grønt og frodig med overhengende palmer og skummende bølger. Lenger inn i landet er det goldt, varmt og tørt. De legendariske vindene møter vi i forskjellige styrkegrader. Det napper bra i forhjulet enkelte dager, mens andre dager er det skikkelig silkeføret.

Varmen opplever jeg som mer intens enn forventet, men med en gang det kommer litt dis er den opplevde varmen betydelig mindre. På vår løpetur i Energy Lab var varmen og solen ekstrem. Etter å ha kjørt noen korte intervaller kom aldri pulsen ned igjen, og jeg ble fin og solbrent. På dennne turen var vi også sammen med Alfred. Han virker å ha truffet bra med formen. I tillegg til å være i perlehumør løp han bokstavlig talt i sirkler rundt Per og meg. Det er første gang jeg har opplevd. Vi har også truffet Solveig. Hun har et lurt smil om munnen, og jeg tror hun kommer til å gjøre det veldig bra.

I dag har vi fått levert inn utstyret. Det er godt å få det ut av verden. Etter en bedre middag er jeg nå klar for sengen før morgengry imorgen tidlig, lokal tid.

Hver gang jeg kommer inn til Kona får jeg en god følelse. Det er dette som er drømmen. Det er dette som er det ultimate. Byen er fylt med godt trente atleter og det er utrolig fascinerende å være en del av dette.

Morgenstund

Hva er bedre enn å sitte og se på soloppgangen over brytende bølger?

Sykkeltur

I dag hadde jeg siste Sykkeltur. Det gikk unna på lav puls. Varmen er intens selv med sidevind. Overskuddet begynner å komme etter reisen. Nå gleder jeg meg til lørdag, da får jeg står på om jeg greier å pace meg i varmen, samt holde hodet kaldt. I det siste går jeg hatt litt vondt bak høyre lår. Jeg kjenner det fortsatt, men nå er det mye bedre.

Pre race meeting

I dag har jeg vært sliten, men etter en ekstra hvil er ting mye bedre. Nå er vi på pre race meeting.

Dig me beach

I dag startet vi med en halvtimes svømming før frokost. Etter registrering dro vi til energy lab før litt intervaller. Det var veldig varmt. Under registreringen traff jeg på Faris. Han virket litt stresset. Tror ikke det blir han i år. Alfred virker veldig fit. Per kommer til å kjøre bra på sykkelen igjen. Jeg synes det er varmere enn jeg trodde.

De første dagene på Hawaii

Etter 30 timer på fly var det godt å komme på hotellet. Reisen ble mer trøblete enn forventet. Bagasjen til barna og Janne kom ikke frem, og den er fortsatt ikke kommet til rette.

På en mellomlanding var jeg overbevist om at jeg ble ropt opp, og under søken til rett sted å henvende seg, kom jeg til å krysse feil stripe i gulvet. Point of no return. Jeg ble nektet å gå tilbake over linjen, og jeg hadde ikke identifikasjon og ikke billetter, for de var hos de andre. Det var svært frustrerende og helt meningsløst å diskutere med sikkerhetsvaktene. Janne og barna hadde ingen anelse om hvor jeg var, eller hva som foregikk, og deres ventetid ble lang. Heldigvis fant jeg en gjenpart av en billett, og det var nøkkelen til å få konstruktiv hjelp. Etter mye om og men fikk de tak i passet og billettene mine og jeg kunne slippes tilbake til familien min.

Vel på plass på hotellet rakk vi akkurat en god natts søvn før buldringen begynte. Vi var akkurat våknet. Først skjønte vi ingenting, før sannheten brutalt gikk opp for oss. Jordskjelv. Vi tok hvert vårt barn og stilte oss opp i en døråpning. Tid og sted sto stille mens det ristet og buldret uvirkelig. Vi formelig kjente betongelementene hoppe på oppleggene. Så roet det seg. Vi tok på oss klær og kom oss ut. På vei ut startet det igjen, og det ble full sprint for å komme seg bort fra bygningen. Ingen visste noe. Heldigvis var det akkurat blitt lyst så vi kunne se hvor vi skulle evakuere, lysene i nødutgangene virket nemlig ikke. Så var det bare å sette seg ned og se om det kom en tsunami, noe som heldigvis ikke kom, både fordi jordskjelvet ikke var stort nok, og fordi vi var over episenteret.

Men vi ble evakuert hit og dit i løpet av dagen. Plutselig var det noen som mirakuløst kunne spå at det kom et skjelv om 15 minutter. En helt idiotisk påstand mener jeg. Det er jo trøblete nok å spå været.

I etterkant viser det seg at hotellet ligger så godt som midt på episenteret. Styrken var 6.6, som er betydelig skjelv. Mye større enn jeg trodde. Heldigvis ble ikke bæringen i byggene skadet, og ingen kom fysisk til skade.

Det største problemet etter skjelvet var mat. Det var så og si umulig å få mat, fordi strømmen hadde gått, og gassledningne var skadet. Men ting løser seg alltid. Nå er ting i vanlig gjenge igjen.

Per C. bor på samme hotell, og vi har hatt noen fine trengsturer her. I går løp vi på lavastier med Stillehavet på en side og frodige golfbaner langs den andre. I dag syklet vi mot Hawi. Flere steder så vi at små skråninger var ristet ned i veien, og vi snudde da veien var stengt, fordi myndighetene mistenker at en bro var ødelagt av jordskjelvet. De som jobbet der sa at sykler kunne passere, så vi får håpe det, ellers blir det en annen sykkelløype på lørdag.

Sykkelturen var mer kupert enn jeg hadde trodd. I tillegg var det varmt og svært vindfullt. En fin erfaring før lørdagen.

Sykkeltur

I dag syklet vi mot Hawi. Pga jordskjelvet i går var veien stengt. Det var en varm og vindfull dag. Alt gikk bra med oss under skjelvet.

Aloha

Etter 30 timers reise kom vi frem, bare før å våkne opp at et stort jord skjelv.

På vei.

Vi leker på flyplassen før vi skal tar av for en 12 timers flytur.

Siste Oslofjord svømme-trening før avreise.

I dag har jeg trent på drafting. Øystein først, og jeg på hjul. Utrolig hvor mye lettere det er å cruise bak. Tror det blir nyttig kjenne følelsen av hvor lett det kjennes selv om det går fort.

Blog - Hawaii oppdateringer

Nå nærmer det seg avreise til Hawaii. Det blir en hektisk uke med mye jobb og trening hver dag. Jeg har endelig fått overskuddet tilbake etter å ha vært langt nede etter "the Big push". Jeg synes det er mye vanskeligere å komme igjennom innhentings-uken enn høy-trenings-uken.

Sist uke har jeg integrert telefonen min med blogger. Det gikk utrolig enkelt. Hele prosessen var gjort på så godt som ett trykk!. Veien fra bilde på telefon til publisering på nett tar nå utrolig kort tid.

Tanken er å få sendt ut bilder fra Hawaii opplevelsene og lagt de her uten å gå veien om datamaskinen. Hvordan dette oppsettet fungerer når jeg kommer i et nytt mobilnnett i et annet land gjenstår å se...

Hvis det fungerer kommer jeg til å gi telefonen til support-teamet mitt under konkurransen, så de kan legge ut bilder og tekst underveis.

Sykkel oppsett

Sånn kommer sykkelen til å være satt opp på Hawaii.