De første dagene på Hawaii

Etter 30 timer på fly var det godt å komme på hotellet. Reisen ble mer trøblete enn forventet. Bagasjen til barna og Janne kom ikke frem, og den er fortsatt ikke kommet til rette.

På en mellomlanding var jeg overbevist om at jeg ble ropt opp, og under søken til rett sted å henvende seg, kom jeg til å krysse feil stripe i gulvet. Point of no return. Jeg ble nektet å gå tilbake over linjen, og jeg hadde ikke identifikasjon og ikke billetter, for de var hos de andre. Det var svært frustrerende og helt meningsløst å diskutere med sikkerhetsvaktene. Janne og barna hadde ingen anelse om hvor jeg var, eller hva som foregikk, og deres ventetid ble lang. Heldigvis fant jeg en gjenpart av en billett, og det var nøkkelen til å få konstruktiv hjelp. Etter mye om og men fikk de tak i passet og billettene mine og jeg kunne slippes tilbake til familien min.

Vel på plass på hotellet rakk vi akkurat en god natts søvn før buldringen begynte. Vi var akkurat våknet. Først skjønte vi ingenting, før sannheten brutalt gikk opp for oss. Jordskjelv. Vi tok hvert vårt barn og stilte oss opp i en døråpning. Tid og sted sto stille mens det ristet og buldret uvirkelig. Vi formelig kjente betongelementene hoppe på oppleggene. Så roet det seg. Vi tok på oss klær og kom oss ut. På vei ut startet det igjen, og det ble full sprint for å komme seg bort fra bygningen. Ingen visste noe. Heldigvis var det akkurat blitt lyst så vi kunne se hvor vi skulle evakuere, lysene i nødutgangene virket nemlig ikke. Så var det bare å sette seg ned og se om det kom en tsunami, noe som heldigvis ikke kom, både fordi jordskjelvet ikke var stort nok, og fordi vi var over episenteret.

Men vi ble evakuert hit og dit i løpet av dagen. Plutselig var det noen som mirakuløst kunne spå at det kom et skjelv om 15 minutter. En helt idiotisk påstand mener jeg. Det er jo trøblete nok å spå været.

I etterkant viser det seg at hotellet ligger så godt som midt på episenteret. Styrken var 6.6, som er betydelig skjelv. Mye større enn jeg trodde. Heldigvis ble ikke bæringen i byggene skadet, og ingen kom fysisk til skade.

Det største problemet etter skjelvet var mat. Det var så og si umulig å få mat, fordi strømmen hadde gått, og gassledningne var skadet. Men ting løser seg alltid. Nå er ting i vanlig gjenge igjen.

Per C. bor på samme hotell, og vi har hatt noen fine trengsturer her. I går løp vi på lavastier med Stillehavet på en side og frodige golfbaner langs den andre. I dag syklet vi mot Hawi. Flere steder så vi at små skråninger var ristet ned i veien, og vi snudde da veien var stengt, fordi myndighetene mistenker at en bro var ødelagt av jordskjelvet. De som jobbet der sa at sykler kunne passere, så vi får håpe det, ellers blir det en annen sykkelløype på lørdag.

Sykkelturen var mer kupert enn jeg hadde trodd. I tillegg var det varmt og svært vindfullt. En fin erfaring før lørdagen.