Race Report. Ironman Germany. 23/7-06

Vær:
Svømming: Overskyet 26 grader i vannet og 25 i luften
Sykkel:
Runde 1: Overskyet, Regnbyger 23-28 grader, litt vind fra nord
Runde 2: Sol. 28-31 grader. Litt vind fra Nord
Løping.: Sol, 31-33 grader. Vindstille.

Natten før konkurransen fikk jeg sove ca 4 timer. Men jeg la meg tidlig og slappet godt av. Fikk spist mye til frokost, og fikk ut det som måtte ut. Tok bussen til startområdet og var 100% klar 30 min før start. Det var litt kaos for å komme i vannet, så jeg hoppet over gjerde og fikk en 10min oppvarming i det varme vannet.

Jeg plasserte meg i første rad, ganske langt ut til venstre. På hver side av meg lå det to svært aggressive menn som dyttet på kayakene og ropte. Det gjorde at vi seg fremover og at andre holdt seg unna. Da starten gikk klinket jeg til. Jeg fikk umiddelbart god plass og etter ca ett minutt sprakk spekkhoggerne over og jeg var helt fri. Dro på videre og roet ned. Jeg ble liggende litt langt til venstre, og valgte å ligge i ytterkant og ha en behagelig svømming. Fikk draftet ca 500-1000m totalt. Men det var alltid en kamp. Runde 1 gikk på ca 31 min, litt saktere enn jeg trodde. På runde 2 fikk jeg krampetendenser under føttene, og valgte å kjøre konservativt. Opp av vannet på 1:10, som er ok, tatt i betraktning at det var uten våtdrakt (antar at det har ca 8-10 min å si for meg). Når jeg også så hvor mange sykler som stod igjen så var jeg fornøyd. Snittpuls 158, som er alt-alt for høyt.

I T1 gikk jeg på do, så tiden der inne ble litt for lang. Utenfor T1 sto Vigleik og skiftet slange. Dekket hans hadde punktert på svømmingen! Ikke akkurat hans dag. Pulsen hadde falt langt ned i T1, så jeg var umiddelbart på rett pulsnivå ut på sykkel.

Syklingen gikk utrolig jevnt. Greit inn til Frankfurt, mange syklister og man måtte være svært våken for å ikke pådra seg drafting penalty. Inn mot første bakke var det et felt på kanskje 100 stk. For å slippe drafting problematikk på baksiden tro jeg til og suste forbi alle. Bakkene var svært enkle. På runde 1 var det regnbyger og ganske glatt enkelte steder. De fleste rundt meg kjørte heldigvis konservativt i svingene. Runde 1 gikk på 2:22 med 136 i snittpuls, hadde tenkt til å kanskje kjøre litt hardere, men jeg var fornøyd med farten og tenkte jeg skulle spare kreftene til løpingen. På runde 1 måtte jeg stoppe og tisse to ganger (1 minutt pr gang). Skjønte at det ikke kunne fortsette slik så jeg endret tilnerming til dette problemet.

Ut på Runde 2 ble de mindre sykler, likevel samlet det seg grupper. Etter å ha vært uoppmerksom et lite øyeblikk oppdaget jeg at jeg var litt nære han foran. Bremset ned, og akkurat da kom selvfølgelig Race Marshal. Han pekte på meg, og jeg trodde jeg måtte i box’en. Heldigvis ble det ikke slik, men nå la jeg om taktikken, når det ble packs, så kjørte jeg forbi dem og la meg foran. Det synes jeg var enklere mentalt. Runde 2 ble varm, for solen kom frem. Selv om det gikk greit med tempohjelm, kjørte jeg på med vann i ren Landis stil for ikke å gå på en smell. Runde 2 gikk på 2:23 med 136 i snittpuls. Totaltid ca 5:06. Fikk spist mer enn planlagt, og drukket som planlag. Konklusjonen var at dette var årets enkleste langtur. Bare ved å ta en titt på de rundt meg så så jeg at jeg hadde kjørt svært billig. Jeg har alltid tenkt at for å gjøre en god Ironman må man være i knallgod sykkelform, for så å IKKE bruke det.

I T2 var hjelperne svært effektive. Tørket bena, skiftet sokker og ut på løp.

De første kilometerne gikk lett på 4min/km pulsen lå som planlagt, men 4 min pr km gir en maraton tid på 2:48, og det ville vært et selvmordsforsøk. Greide å roe ned. Likevel gikk førsterunden(hver runde 10.5km) på 47min (snitt: 148), runde 2 på 51min (146), runde 3 på 52min(148) og sisterunden på 54min (151). Totalt ca 3:24. Jeg drakk på alle matstasjonene (løpende), skylte meg med kaldt vann og brukte svamper. Kjørte på med Gel hver halvtime. På sisterunden begynte jeg med cola og red-bull.

Ved rundt 40km slo jeg av en prat med en i samme aldersgruppe som meg. Vi snakket om Hawaii, og han gled fra meg. Da tenkte jeg at jeg aldri kom til å tilgi meg hvis jeg ikke prøver og kommer før han i mål. Så da tro jeg til og løp på terskel og over den siste kilometeren.

Å løpe opp den røde løperen med hendene i været, juble til publikum og få respons var fantastisk.

Uansett, den største opplevelsen var, etter 21km å løpe forbi og fra Norman Stadler (Hawaii mester 2004) og Kai Hundtermark. De var da ved ca 30km. Det kommer jeg til å leve på resten av livet.

Inn i Athletes Garden var jeg sliten. Utrolig sliten. Har aldri vært så sliten i mitt liv, og jeg skal aldri bli det igjen. Dette er ikke sundt for kroppen. Jeg var nok dehydrert på grensen til forsvarlig. Satt bare på en stol. Hadde ikke lyst til å få intravenøst, selv om jeg så proffer ligge der. Greide å få tak i noe å drikke (takk Vigleik og Øystein), og etter ca to timer(!) begynte jeg å komme meg. Det er veldig bra at det er helsepersonell til stede, men jeg synes det til tider så ut som en krigssone.

Der inne traff jeg Per Christian 9:35(?) og sikker Hawaii plass gjør noe med humøret. Har sjelden sett en så gla gutt. Han kjørte ett knallrace. Gratulerer.

Etter hvert traff jeg Øystein som også gjorde det bra, til tross for punktering, vi var der inne i mange timer og spiste, drakk, dusjet og tok massasje. Jeg ville ikke dra før jeg var helt sikker på at jeg var ok. Traff også Maria, Guy og Dorthe. Utrolig hyggelig og kjempebra å ha så hyggelige venner og klubbkamerater som tar vare på en når man er sliten.

For meg har dette vært en utrolig fantastisk opplevelse. Alt fra treningen startet i Januar til det kulminerte med målgangen. Jeg synes jeg har hatt ett 100% race, og jeg skal maksimum kjøre en Ironman til i min ironman karriere.

Dersom jeg får Hawaii plass så drar jeg dit for å oppleve stemningen.