Reality Bites ...

Sykdom er triste greier, og omgangssyke gjør ikke navnet sitt til skamme. Ulumskhetene har slått ut den ene etter den andre her i familien, så selv når jeg begynte å komme til hektene var trykket ikke over. At det dette skulle sammenfalle med den uken med mest planlagt trening er synd, men det er slik som skjer. Likvell var det godt å kjenne kroppen fungere igjen på slutten av uken, uten at det var store avvik fra slik den har kjentes ut før sykdommen.

Til tross for sykdomens herjing i rekkene hjemme kom jeg meg avgårde på Oslofjord Triatlon sin treningsduathlon torsdag. Her bestemte jeg meg for å kjøre konservativt på første løping (snitt under terskel). Når jeg kom på sykkelen kjente jeg at kroppen hadde mer sans for å sykle, så her tro jeg til og det var veldig godt å slippe opp og suse inn og ut av Sørkedalen (snittpuls over terskel). Andre løp gikk litt bedre enn første, men jeg løp konservativt (snittet endte under terskel). Må si at jeg alt i alt fornøyd med egen innsats.

Våren ser alltid lovende ut på papieret. Været pleier stort sett å være bra, og det er mange fine fridager som kan gi fine lange økter. Men når virkeligheten kommer dukker det opp ting som gjør at det som vanlig blir et puslespill for å få ting til å gå opp. Våren er høytider for alle mulige slags arrangementer man helst bør være med på, og denne er ikke noe unntak.

Det er godt å se at det begynner å nærme seg Ironman Germany. Jeg begynner å glede meg, har bestemt meg for å nyte hvert minutt av konkurransen. Det blir premien for å trene målbevisst gjennom mange måneder.