Når en treningskamerat sier takk for seg

Torsdag skjedde det. Plutselig, midt i en intervalløkt, blir det stille. Helt stille. Uten forvarsel.

Hun hadde fulgt meg i tykt og tynt gjennom vinteren. Det hadde aldri vært nei i hennes munn om nok en økt i trist vær. Glad og fornøyd hadde hun alltid trallet i vei. Når ting gikk tungt hadde hun motivert til å forsette, og når ting gikk lett heiet hun ivrig. Men nå var hun stille...

Jeg prøvde gjennoppliving etter alle kunstens regler, men til ingen nytte.

iPoden var død. Druknet i svette.